Kammermusikkfestivalen

DEN VAKRE MØLLERPIKEN

I Schuberts "Die schöne Müllerin" møter vi en ung, navnløs møllersvenn som vandrer på landet en tidlig vår. Han ser en bekk stryke forbi og lar den vise vei. Bekken leder ham til en mølle, hvor han søker arbeid. Men langt viktigere: Bekken har ledet ham til henne - den vakre møllerpiken. Stille jubler han: Her er hun jeg har ventet på.

Men sin kjærlighet uttrykker han ikke. Han spør blomstene i marken, stjernene på himmelen og bekken om piken elsker ham. Et ja eller et nei er alt han ber om! Alt han får seg til å gjøre er å legge blomster under vinduet på hennes rom. En tidlig morgen møtes de ved bekken. Hun forlater ham med ordene: "Det regner. Farvel! Jeg går hjem." Hennes blyghet er for ham tegnet på kjærlighet. Med dette går det opp for ham: Hun elsker ham.

Piken forteller ham at hun lovpriser alt som er grønt. Mølleren gir henne det grønne båndet til sin lutt, og fletter det rundt hennes krøller.

Men det er en slange i paradis. En jeger dukker opp. Mølleren forblir taus. Her er intet å jage etter, kun en pike, og hun er min! Stadig ser han møllerpiken ved porten, ventende på jegeren. Han forstår hun er tapt for ham.

Den vakre grønnfargen, møllerens symbol på håp og forelskelse, er nå bildet på sorg. Blomstene han la under vinduet hennes er for lengst døde. Han sier til seg selv: De skal blomstre igjen neste år og naturen skal minne piken på hennes svik.

Årstiden og møllerens liv svinner hen. Han vender seg til bekken en siste gang for å spørre om råd. Bekken synger sin vuggevise for ham, her i Jakob Sandes vakre oversettelse:

No god ro og god natt

og lat augo att

vandrar, du trøytte, du fred skal få

Eit trufast sinn

her kvila si finn